Jeg elsker engler, sånne jeg har til pynt, altså. Noen få har jeg framme hele året, noen som er litt anonyme og ikke gjør så mye vesen av seg. Den 1. desember, eller den første advent, kommer alle englene fram, i hvert fall de fleste.
Men i dag har jeg hatt en litt sånn julefølelse, eller snev av det. Jeg liker egentlig ikke å begynne med juleting for tidlig, da er julen på en måte brukt opp når adventstiden kommer. Men ved en ren tilfeldighet fikk jeg øye på den mellom andre ting i hylla, boken jeg bestilte for noen uker siden, "Julepynt" av Eva Marie Wilkens.
Det er en del år siden den kom ut, men jeg glemte hele tiden å bestille den. Nå tror jeg det finns mange, dyktige bloggere i vårt langstrakte land som greier det samme som Wilkens viser i sin bok. Kreativiteten er jo på topp hos dere! Men det er koselig å titte i boken likevel. Og ettersom min elskede dro ut på rådyrjakt, fant jeg ut at jeg skulle kose meg, og fant fram noen eldre julenummer av noen interiørblader (jeg er storforbruker) jeg har liggende.
Men jeg fikk meg en nydelig overraskelse her om dagen også. Den nesteldste av mine fem barnebarn var i USA i høstferien, og sannelig hadde hun tenkt på mormora si, gitt. Jeg syntes hun var vel fnisete idet hun ga meg pakken... Det viste seg at hun hadde tenkt litt fram i tiden, for pakken var en ganske flott eske med noen godslige nisser på...I hjørnene på esken noen små hjerter. Det rørte et mormorhjerte...
Jeg ble veldig nysgjerrig må jeg si, fordi hun var så lattermild. Men sånn er det med ungdommen, tenkte jeg i mitt stille sinn. Nå var jeg virkelig spent. Ikke trodde jeg at jeg skulle få noen gave fra USA, så jeg var stolt som en hane idet jeg begynte å pakke opp...
Ei julekule! Jeg ble så glad, da jeg fikk se at det var julepynt... en ekstra gullbelagt kule in the very gold, american way. I mitt verneverdige hus fra 1915. Og selv om barnebarna mine kjenner meg og vet hva jeg liker, sto 17-åringen fortsatt og fniste...idet jeg tok den opp av esken. Mot meg strålte ikke et hvilket som helst smil.... My very own hero...
Jeg er ikke verdens største fan av USA, men hva gjør vel det? Det gikk rett i hjerterøttene mine, ikke bare Obamas varme smil, men mest for at barnebarnet mitt også husket på lille meg... Nå blir det også nydelig helgemat utover høsten. Elsklingen kom hjem med to rådyr.
SÅ fine:):)
SvarSlettKlem:)
Hei Tin ;). Så hyggelig med kommentarer fra deg på bloggen min. Alltid spennende å møte nye "bloggfjes".
SvarSlettAngående gamle interiørblader ;). Jeg kjøper ikke sånn innmari mange egentlig. Mest på sommeren og før jul. Men fordelen er at jeg har skikkelig teflon-hjerne. Når jeg tar fram bladene fra året før eller før der igjen - er stoffet helt nytt igjen. Skikkelig økonimi i det ;). Samme gjelder filmer. Jeg kan ane at jeg har sett filmen før - men sletta slutten og mye av handlingen fra hjernen. Dog - Pretty Woman har jeg sett nok ganger til å ikke bomme på slutten ;).
Tusen takk for hyggelige ord hos meg! De varmer:o)
SvarSlettSnev av julefølelse er bare fornavnet her hos meg:o))) Jeg har alltid mest forventning til julen nå i oktober og novenber. Veldig kos å kunne drømme seg litt bort i baldene som kommer på løpende bånd nå:o)))
Så herlig gave du har fått:o)
Ønsker deg en flott helg.
Klem fra Solveig
Engler er herlige, jeg liker også de litt anonyme resten av året. Nå ønsker jeg meg en madonna som kan ta over for de. Syns liksom hun er like staselig og verdig som enhver engel, der hun står med senket hode som regel. :o)
SvarSlettSå koslig gave fra barnebarnet da! :o)
Fortsatt god helg!
Klem Jenny